(Foredrag ved Littnett-konferansen, Drammen 24.mars 09)
Er Ole Brumm en bjørn som drømmer at han er et menneske ? Eller er han et menneske som drømmer at han er en bjørn som drømmer at han er et menneske som like gjerne kunne vært et esel, en ugle, en kanin, en tigergutt, en kenguru – for ikke å snakke om en liten gris? Det er slike spørsmål Brumm–bøkene aldri plager oss med (hvis vi ikke veldig gjerne vil). Nei. Sitt ned, sier Brumm–boken. Har du spist frokost? Og det var akkurat det hun sa, min mormor i første etasje, også. Har du spist frokost? sa hun. Og hvis jeg nikket (eller på annen måte ga et bekreftende svar), satte vi oss straks tett inntil den store, runde koksovnen – for i min barndom var det som regel vinter og mye kaldere enn nå – og så gikk vi rett inn i den skogen vi – i likhet med de fleste nordmenn, men ikke desto mindre meget feilaktig – kalte Hundremeterskogen.
( Navnet får det til å ringe klokker i hodene våre. Jeg hadde nær sagt blåklokker. Men strengt tatt er det bare Ugla som bor der. Hundremeterskogen er bare en del av skogen og skogen selv er navnløs. Men riktignok alltid med stor S.) Nok om det. I min barndom – som delvis falt sammen med Den 2. Europeiske Storkrig – var det Rikka Bjølgerud Deinbolls oversettelse fra 1932 og Mathilde Oftedals fra 1947 vi støttet oss til. Egner kom senere. Han tilhører Hjallisperioden, Leif Rustad og Rundtomkring– epoken – og Barnetimen for de minste. Jeg var – dessverre – litt for stor til å ha noe virkelig utbytte av dette morgentilbudet for mindreårige. Derfor er det heller ikke Egners stemme jeg mest forbinder med Ole Brumm, det er min mormors. Hun var en dårlig oppleser. Og av og til falt hun i søvn midt i en setning. Men det som gjorde henne virkelig spennende, var at på samme måte som i ludo (hun var en... skal vi si: "kreativ" ludospiller) så var hun heller ikke her så nøye med om hun tok noen snarveier eller omveier. Hun la til og trakk fra etter behag. Blant annet var både hun og jeg med i historiene. Jeg husker for eksempel at vi begge satt fast hos Petter Sprett og... jøss, sånt slit vi hadde med å bygge Tussis hus! Hadde det ikke vært for at vi fikk hjelp av min egen bamse, som het Brumle og var oppkalt etter en liten tegneseriebjørn i Illustrert familieblad – og hjelp av Ferdinand, den stumme tegneseriefiguren i lokalavisen Varden, han med den rare kremmerhushatten... så ville vi antagelig aldri klart å bygge noe som helst og Tussi ville stått i snø til ørene den dag i dag og frosset seg aldeles ihjel. Så her var det dramatikk. Og min mormor var ikke den som la fingrene imellom. For meg var de to Ole Brummbøkene noen av de fineste leser/lytteropplevelser jeg hadde som barn. Og Brumm... det er mormor og jeg og Brumle og Ferdinand, som medaktører i spennende, men likevel underlig trygge eventyr ... så for meg vil nok klokken alltid være litt før elleve, og tenker jeg på Brumm så vil jeg også alltid tenke på min egen barndom og jeg vil alltid høre min mormors milde bjørnestemme si: Sitt ned, har du spist frokost? Ellers må jeg jo si at jeg som voksen av og til har tenkt på at denne måten å "leve" en bok på, dvs liksom være med i handlingen, kanskje har bidratt mer enn noe annet til at jeg ble forfatter. Jeg vennet meg liksom til at ingenting egentlig slutter, men at alt kan fortelles videre eller på en annen måte – og dessuten: hva gikk foran, hva hendte før fortellingen begynte? Og dette er noe som har fulgt meg. Lysten til å dikte med og lysten til å dikte videre... Og er det ikke nettopp den virkning god litteratur bør ha på sine lesere? En god bok er som en trampoline for fantasien. Den gir tanken noe å hoppe og sprette på. Jeg er glad jeg hadde en mormor som lærte meg dette – og Ole Brumm var boken hun viste meg det med. Derfor er det kanskje ikke så rart at jeg fremdeles kan sitte og lure på hvordan det egentlig er på Østpålen og Vestpålen. Og hvordan var det i selskapet hjemme hos Nøff – det som ble holdt like før den aller første historien begynner, og hvor vi vet at det var så veldig mange ballonger? Hvilke trøsterike bøker ble lest ved Nordenden av Brumm den uken han satt fast i inngangshullet til Sprett? Hvem skulle ikke gjerne vite litt mer om Nøffs bestefar, Adgang F? Og fremfor alt hvor nyssgjerrige er vi vel ikke på å høre historien om den gang Ole Brumm møtte 107 kuer som satt på en grind, en historie det refereres til i forordet til Huset på Bjørnehjørnet, og som Milne selv mener er den beste historien av alle...
Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det ofte. Men det er naturligvis omvendt. Et ord sier mer enn tusen bilder. (For viser man frem en tegning eller et foto av et tre, så er det bare dette ene treet vi ser alle sammen. Men sier noen ordet "tre" eller lar oss høre suset gjennom grener – så kan vi se all verdens forskjelligste trær for vårt indre øye...) Og nettopp fordi vi er medskapende, blir det vi lytter til – eller det vi leser – på en underlig måte også vårt.
Det å skrive eller det å lese ... nærmere trolldom er det ikke mulig å komme. Som forfatter tenker jeg mye på akkurat det...Å skrive en bok – det er det mest merkelige og magiske jeg vet. Bilder og tanker renner ned i hånden og blir til små, svarte prikker og streker! Bokstaver kaller vi dem. Og disse sitter leseren siden helt alvorlig og stirrer på – og prøver å oversette tilbake til tanker og bilder. For det er først silt gjennom øyet og i vårt eget hode at bokstavene blir til noe annet enn muselort på hvitt papir. Derfor: for at det skal bli en god bok, kreves det ikke bare en god forfatter, det krever også en god og meddiktende leser. For en bok er ikke bare en melding/ en beskjed/ en informasjon fra ett menneske til et annet. En bok er noe som blir til i fellesskapet mellom forfatter og leser.
Men skal man altså ha glede og utbytte av en bok, eller en muntlig fortelling, må man altså ha fantasi. Sånn er det. Man må kunne se bilder inne i hodet sitt. Og det er vanskelig. Det er noe man må øve seg på. Og holde ved like. Det er derfor det er så mange voksne som hverken leser bøker eller hører på radio. De klarer ikke å se bilder inne i hodene sine lenger. De greier bare se bilder som andre viser dem. Og det er i og for seg ikke noe galt i slike bilder. Selv liker jeg både billedbøker, tegneserier, film og tv. Men det er litt trist, ikke sant … hvis du mister evnen til å lage egne bilder inni hodet. Bilder som bare du kan se. Bilder som er mye mer dine enn de som masseproduseres på all verdens visuelle samlebånd. Og det er litt skummelt – hver gang vi ser i avisen at de som styrer store bedrifter eller kanskje til og med landet vårt – at slike folk sier at: nei, lese en bok, nei, det får de nok aldri tid til mer …Og da sier jeg: Kan grunnen være at de ikke klarer det? Kan grunnen være at de simpelthen ikke greier å skape bilder inni hodene sine lenger? Og da er det noe annet som også er skummelt – nemlig: Er det helt trygt og lurt at vi blir styrt av slike mennesker – av mennesker som mangler noe så viktig som fantasi? Jeg tror det er derfor de så sjeldent ombestemmer seg også. Fordi de leser for lite. Det snakkes mye om å holde seg i form og om å drive mosjon. Men like viktig som det er å gå en tur av og til, like viktig er det å jogge hodet sitt, ta med tankene sine ut på en liten springmarsj. Og det er det bøker hjelper oss til.
Med andre ord: Det vi mennesker trenger – bortsett fra melk og brød og alt det der – er: Fantasi og innlevelsesevne. Og rører vi ikke da – samtidig – ved selve det vesentlige i vår måte å tenke på? For griper vi ikke rent instinktivt til sammenlikninger når vi vil uttrykke noe? Er det ikke slik vi går frem – alle sammen? Det er som om, sier vi. Det er på samme måte som – Med andre ord: Uten fantasi, ingen tanke. I hvert fall ikke i flere sammenhengende trinn.
Bøker hjelper oss å tenke. De hjelper oss til å forstå verden. De viser oss idealer og verdier. Gjennom bøker finner vi ut hvem vi vil være og hvem vi ikke vil være. Så visst trenger vi bøker! Ikke bare når vi er barn, men hele livet!
Om vi blir BEDRE mennesker, vet jeg ikke. Men vi blir i hvert fall MER mennesker! For gjennom bøker lærer vi å se ting fra flere sider. En god bok gir oss nemlig muligheten til – for en kort stund – å være en helt annen enn oss selv, leve et helt annet liv – et helt annet sted! Den som leser (eller skriver!), kan når som helst skifte alder, hudfarve og kjønn! Og bøkene er magiske hester og kameler, som på et blunk tar oss dit vi vil – hvor som helst i hele verden! Da jeg var barn, husker jeg at det var dette som var selve eventyret: Å kunne la meg oppsluke av en bok, nærmest forsvinne inn i den og liksom leve sammen med de personene jeg møtte der.
Alle vi som er her vet hvor viktig bøker er. For meg – personlig – finnes det faktisk ikke noe viktigere her i livet enn bøker. Det er vel derfor jeg har skrevet så ubegripelig mange også. For meg er det å skrive nærmest en måte å puste på …
Det er også naturlig for meg å holde på med mange ting på en gang. Og det kan like gjerne være ting for voksne som for barn. Jeg liker nemlig å tro at jeg ikke skriver hverken for voksne eller for barn, men at jeg skriver for mennesker. I mine øyne er det nemlig ikke noen nevneverdig forskjell. Barn er ikke dummere enn voksne. De har bare et litt mindre ordforråd, og færre erfaringer. Men det å lage det jeg kaller ”all–bøker” er en ganske vanskelig litterær balansegang i dette landet, og enda mer vrient blir det hvis det i tillegg dreier seg om billedbøker. For billedbøker er jo ment for ganske små barn, ikke sant? Joda, det kan de være. Men de trenger slett ikke alltid å være det! De kan være for barn av alle aldre, ja, de kan til og med passe for barn som er blitt så gamle at de selv er blitt foreldre! Sånn er det med den saken …
I Norge elsker vi merkelapper og arkivskuffer og klare meldinger om hvilken aldersgruppe ting er myntet på. På den måten bygger vi greie, kulturelle ghettoer og skaper sløvsinn både hos kunder og bokhandlere: Barn til høyre, ungdom til venstre og voksne rett fram. Men det er nettopp slike ghettoer vi bør bygge litterære gangveier og broer mellom! En bok kan nemlig også være et torg – en møteplass for mennesker fra flere generasjoner.
Det er en gammel drøm dette: å lage bøker som kan leses av alle aldersgrupper, på flere plan, omtrent som kinesiske esker. Forsøke å lage ting som både voksne og barn kan ha glede av, lese sammen, se sammen – kanskje forstå forskjellig – men likevel dele en opplevelse. Dette har på sett og vis vært mitt hovedprosjekt de siste førti årene. En bok skal ha flere lag. Hvis den ikke ”er noe” for den voksne som leser den høyt, så er den neppe noe for barnet den leses for heller.
Det er min overbevisning at mennesker er som trær. Vi er fulle av årringer. Vi er ikke bare den vi akkurat nå "er". Vi er også alle dem vi har "vært". Den fem–åringen jeg en gang var, den ungdommen, den tredveåringen, den førtiåringen, den femtiåringen jeg var – alle disse bærer jeg fremdeles med meg. Og alle disse ”versjonene” gjelder det å holde kontakt med – slik at vi ikke mister oss selv … Dypt der inne – bak skjegg og dobbelthaker – lever ennå barnet i oss. Og mister vi for alvor kontakten med den minste i oss – da tror jeg vi virkelig er ille ute. Da er vi blitt voksne på den aldeles gale måten. Så når jeg skriver for de minste, så skriver jeg for den minste i meg selv. Sånn er det.
De fleste voksne er konservative i sine valg og kjøper bøker de selv leste som barn. Både fordi det gir dem en viss nostalgisk glede – og fordi de tydeligvis ikke finner noen grunn til å oppdatere seg. Dermed blir markedet mer konvensjonelt og forsiktig enn det ellers ville ha vært. Her har naturligvis også avisene en stor del av skylden, siden barnebøker nesten aldri omtales. Og det betyr at alle vi som sitter her har et ansvar.
Vi har et ansvar for å oppdatere oss, orientere oss i den nye litteraturen for barn og unge. Slik at vi kan vise vei for andre.
Våger vi også å snakke om kvalitet? At noen brødskiver smaker bedre enn andre? For det gjør de jo. Det ene er ikke like bra som det andre, og det er slett ikke det samme hva vi får i oss – selv om mange liker å tenke slik og derfor aldri kommer lenger enn til stablene ved inngangsdøren. Eller som det heter i et amerikansk angrep på bestsellerismen: EAT SHIT. TEN BILLION FLIES CAN’T BE WRONG.
Men den irriterende sannhet er: Man trenger trening og kunnskap her som overalt ellers. Øyet og øret må øves opp. Og tanker og synspunkter må jogges og luftes litt. Helst regelmessig. Det er ellers rent utrolig hvor fort det kan legge seg støv på hjernen og dannes bevisstløse fettlag rundt selv de mest grunnleggende menneskelige følelser. Derfor: Man skal ha besøkt relativt mange gallerier for å forstå at elg i solnedgang er møl, og at masseproduserte spansk–italienske bilder av barneansikt med dådyrøyne og liten tåre på kinnet, er første skritt på veien til sosialpornografi. Man trenger å lese en del bøker før man begriper at de fleste ukebladnoveller og kioskromaner hører hjemme i papirkurven. Og jeg gjentar: Hvorfor skal det liksom være snobbete eller arrogant å sette fingeren på slike ting? Er det noen som for alvor mener at det er spesielt blærete om man forsiktig antyder at det er en viss forskjell på å se en fotballkamp i norsk 7. divisjon og et møte mellom Manchester United og Barcelona? Det er jo fotball begge deler – og det ene kan kanskje være like bra som det andre? Ballen er rund, ikke sant? (Du kan jo prøve å si det der, for eks. på Ullevål stadion neste søndag. Men når det gjelder samtaler om bøker, da er det liksom helt greit å si sånt!).
Smak og behag kan ikke diskuteres – sies det. En påstand som er blitt gjentatt så ofte at den nesten kan forveksles med et tankefullt ordsprog. Slik prøver man å holde opp et skjold for å verne smakløsheten – eller finne en unnskyldning for det jeg uten å nøle vil kalle "Dårlig smak". For er det noe som kan – og ikke minst bør diskuteres – så er det vel nettopp smak og behag! Og dette er mer viktig enn noensinne: I en tid hvor fjernsynet har inntatt rollen som leirbål, blitt en slags elektronisk peis. Her sitter vi – kveld etter kveld – og stirrer sløvt inn i ilden. Mens våre nøtter langsomt males til marsipan.
Så hva skal vi gjøre? Vi må vise frem. Vi må peke på. Vi må slutte å justere våre meninger etter siste gallup, men i stedet våge å påvirke. Vi må be folk sammenligne. Vi må lære barn og ungdom å velge. Og først og fremst må vi vise hverandre hvor ufattelig mye vi har å velge mellom!
Det finnes mange billige triks for å få noen til å se i den retning vi knipser. I dag ropes det dessverre mye på bæsj og promp og se–på–meg–er–jeg–ikke–gæern. Men det er ikke nok å fange oppmerksomheten til folk, og det er heller ikke nok å trekke ned buksa for at folk skal fortsette å se på. Hvem som helst kan få kontakt med hvem som helst – også med ”små villstyringer”. Problemet er noe helt annet og mye vanskeligere: Hvordan skal vi formidle ideer og idealer og nysgjerrighet og fantasi til leserne? Det er ikke nok bare få kontakt. Det er først når man har fått kontakt at det hele begynner. Og det er da man helst bør ha noe VIKTIG Å SI. Ellers blir bøker bare tidtrøyte. Og det har vi nok av fra før.
En bok – også en bok for de aller minste – skal gi deg nye tanker og ideer, skal gjøre deg nysgjerrig på verden og gi deg lyst til å forandre det du finner urettferdig og urimelig. Den skal peke på det du selv finner verdifullt, ting som vennskap og medfølelse. Barn – også små barn –forstår mye mer enn vi tror. De har bare et mindre ordforråd og færre erfaringer. Men skjønner hun først problemstillingen, kan en fireåring treffe like kloke avgjørelser som en statsminister – ofte enda klokere.
Alle temaer egner seg for barn. Absolutt alle. Det avgjørende er måten vi presenterer dem på. Jeg tror heller ikke barn trenger en happy end bestandig. (At jeg selv nesten alltid velger en slik happy end både for voksne og barn, kommer mer av at jeg selv liker det så godt!)
Vi sier mye dumt. Noe av det dummeste sier vi dessuten så ofte at det nesten blir munnhell og ordsprog av det. Men det blir ikke mer riktig av den grunn.
Enkelte setninger er verre enn andre. Her er noen av de verste jeg vet: Hold deg til det du kan. Skomaker bli ved din lest. Man skal ikke gape over mer enn man kan svelge.
Stort mer undertrykkende, negativt, frustrert, svartsynt og håpløst krusedullefiendtlig går det knapt an å ytre seg. Like fullt er disse tre setningene ganske populære. Blant mange gjelder de vel bent frem som livsvisdom?
Men selvfølgelig skal vi oppmuntre hverandre til å prøve nye ting og ikke bare surre omkring i gamle vaner. For kunst og kultur – det er hjertets sunne galskap – og alle, både barn og voksne, bør gape sin åndelige kjeve av ledd så ofte som mulig. Hva er vitsen med bare å skjære pent av osten og gjøre om og om igjen det vi vet vi kan klare? Nei, strekke seg – prøve på det umulige… og hvorfor er det så viktig å finne sin rette hylle – helst så fort som mulig? Hva i all verden skal vi sitte der for – og dingle med bena resten av livet? Kunst og kultur – det er alltid å være i bevegelse, alltid å være underveis. Og det er først og fremst kunst og kultur det er snakk om – hvis vi vil at barna våre skal bli menneskelige mennesker, originale mennesker, og ikke bare flate pappfigurer, klisjeer og kopier.
En av mine kjæreste kjepphester når det gjelder kunst og kultur, en kjepphest jeg gjerne rir i full verbal galopp – og for eksempel slik: Jeg leker at alt hva mennesker gjennom årtusener har frembragt av musikk, kunst og litteratur, alle tanker og ideer … at alt dette finnes på et stort, imaginært roteloft. Døren står åpen for alle. Hadde den vært låst, ville jeg brutt meg inn. For her oppe går jeg omkring så ofte jeg kan. Uten dette loftet kunne jeg aldri ha skrevet. Jeg lytter. Jeg fotograferer og tar avstøpninger, noterer, skriver av. Snur og vender. Leter etter fragmenter jeg har bruk for – biter som passer sammen med de bitene jeg har i mitt eget hode. Og jeg føler ikke at jeg hverken låner eller stjeler. Jeg betrakter alt som mitt eget. Eller rettere sagt: som vårt. For hva er kreativitet? Det finnes mange forskjellige forsøk på definisjoner. Mitt er slik: Kreativitet – det er den evnen vi har til å mestre våre egne assosiasjoner. Og kanskje kan det her også være på sin plass å minne om at man ikke blir maler av å betrakte naturen, man blir det ved å se på malerier. Ved å betrakte andres bilder. Det er ikke naturen som gir oss lyst til å bli kunstnere, det er kunsten som inspirerer oss til å bli kunstnere. På samme måte er det ikke livet og tilværelsens forskjellige tildragelser som gir oss lyst til å bli forfattere. Du får lyst til å skrive bøker, fordi du har lest bøker. Kunst og litteratur avler kunst og litteratur. Sånn er det. Og det skal vi huske på – hver gang vi går opp den tenkte loftstrappen.
Så hva er en litterær opplevelse? … Det er en opplevelse som rett og slett gir meg lyst til å skrive – til å dikte videre. Til å finne på selv. En litterær opplevelse, det er en opplevelse som fungerer akkurat slik god kunst og litteratur skal fungere – nemlig som en åndelig smittekilde. Som får oss til å tenke mer, føle mer.
Dessuten (og det er en annen kjepphest jeg har, men her kommer den naturligvis som en ren digresjon)... dessuten tror jeg at tull og tøys er viktig! Jeg tror det er viktig å kunne se det rare og komiske i tingene omkring oss. Gode venner ler mye sammen! Jeg tror latter hjelper oss til å forstå verden og hverandre. Før en Aha-opplevelse (og nå snakker jeg ikke om popgruppen)... jeg gjentar: Før en Aha-opplevelse, går det ofte en Ha-ha-opplevelse. Det er bare snakk om å le bort den første bokstaven! Og humor er en gave vi mennesker har fått, og en evne vi kan utvikle fra vi er ganske små. La oss ta vare på sansen for å tulle og tøyse – slik at ikke alt blir grått og kjedelig omkring oss!
Samtidig kan humor også være en døråpner inn til det som kanskje er vondt og vanskelig. For når vi er trygge på hverandre, kan vi le sammen. Og når vi ler sammen – og er trygge – kan vi komme så nær hverandre at vi kan snakke om nesten hva som helst.
